Om kunstneren

22 April, 2007

Theodor Kittelsen (1857-1914)

Theodor Severin Kittelsen ble født 27. april 1857 i en liten kystby Kragerø i Sør-Norge. Faren hans var kjøpmann, og Theodor var den andre av åtte barn. Fra barndommen av ble gutten glad i å tegne og drømte om å bli kunstner eller billedhogger.

Faren døde da Theodor var 11 år gammel, og da ble det straks dårlig med økonomien. På grunn av dette, måtte Theodor snart i jobb — han begynte å arbeide som en urmakerlærling i Kragerø. Allerede på den tiden vekket hans bilder interesse blant medborgere. Det var noen som overtalte Theodor å dra til Christiania og hjalp ham med penger til turen. Der måtte Kittelsen arbeide som malerlærling, men arbeidet viste seg for tungt og det var slett ikke det han forventet. Theodor dro tilbake hjem, nesten bestemt om å bli sjømann. Det kunne han kanskje bli hvis han ikke skulle få noe annet å drive med, men han følte mest en dyp kjærlighet til naturen hjemme som han beundret fra barndommen av. Så kom det en dag da Kittelsen til slutt bestemte seg om at han skulle bli kunstner.

Men så måtte han arbeide igjen som urmakerlærling — denne gangen i byen Arendal. Hans sjef, en tysker ved etternavnet Stein, likte Theodor og sa at det aldri skal bli noen urmaker av ham, men snarere kunstner. Han spurte en dag om Theodor kunne låne ham sine bilder, og fikk dem. Om noen dager fikk gutten høre at Didrich Maria Aal, som var både velstående og interessert i kunst, la merke på tegningene hans. Aal inviterte Kittelsen hjem til seg og snakket lenge med ham, sa at kunstnerbanen er langt fra en av de letteste i verden. Men da Aal ble overbevist om at Theodor ikke ville bli noen annen enn kunstner, kunngjorde han at Theodor kunne dra på kunstskole i Christiania når som helst. ”Det øvrige er arrangert”.

I Christiania ble Kittelsen elev av Wilhelm von Hanno, samtidig gikk han i klasse av Julius Middeltun.

Etter to år på hos von Hanno fikk Kittelsen mulighet å studere videre i München takket være økonomisk støtte fra Aal. De første to-tre årene har vært en lykkelig tid for kunstneren. Han studerte og arbeidet, og i sin fritid besøkte lokale vertshus sammen med sine landsmenn — Erik Werenskiold, Gerhard Munthe og andre. Men etter tre års studier ble det vanskelige tider for Kittelsen — fra det øyeblikket da Aal ikke kunne gi ham økonomisk støtte lenger. Kittelsen levde bare av inntekter fra sine malerier og tegninger, det ble ikke for mye han fikk, så kunstneren måtte nesten sulte og gjøre gjeld. Likevel er det i Tyskland han skaper sine første betydelige verker, bl.a. bildet «Streik» fra 1879. Det er laget i en kritisk-realistisk stil, som ikke var typisk for Kittelsens senere bildeproduksjon. Samtidig opptrer Kittelsen mest som bokillustratør enn maler. Alt i dette første München-oppholdet, øvet han seg i å lage halv morsomme parodi- og dyrebilder, og dette gjorde han også senere.

Så kom Kittelsen tilbake til hjemlandet, der han bodde i to år, gikk på militær tjeneste, og så fikk et stipend og dro til Paris. Europas kulturelle hovedstad mottatt kunstneren ganske kjølig, og i 1883 dro han igjen til München. Kittelsen jobbet hardt, og hans tegninger ble suksess, men det var ikke nok for å klare seg økonomisk.

I en slik vanskelig situasjon, følte han hjemlengsel, og sørlig lengtet han etter norsk natur. Kittelsen sa: «Hvad jeg holder af det er det hemmelighedsfulde, eventyrlige og storartede i vor Natur, men kan jeg herefter ikke forene dette med et sundt Studium af Naturen frygter jeg selv for at jeg er nødt til at blive sløv. Mer og mer «klarner» det op i mig hvad jeg skal gjøre og flere og flere ideer har jeg faaet – men jeg maa hjem ellers gaar det ikke.»

I 1887, med hjelp av norske venner drar han hjem, og denne gangen for godt. I hjembyen bodde han først hos sin søster og hennes mann, som hadde en glassbutikk, men snart gikk de i konkurs, og kunstnerens svoger fikk jobb på et fyrtårn på Lofoten. Kittelsen blir da med. De to år han bodde på Skomvær, brukte han så godt som mulig for å arbeide som kunstner. Lofotens natur inspirerte ham mye. Han lager flere serier av tegninger med tekster, som senere ble utgitt i bokform: «Fra Livet i de smaa Forholde» (1890), «Fra Lofoten» (1890-1891) og «Troldskab» (1892). Kittelsen viste seg også som talentfull skribent — tekstene hans gjorde like stor suksess som bildene.

Skikkelser av sjøtroll var tydeligvis en av de første som ble inspirert av Nordlands landskap. Mange norske eventyr og sagn handler om møtet med trollene, og det var også gjenstand for Kittelsen. Dette er historien om Johan Persa og Elias Niels og deres møte med den store ulken. Hør bare på slutten av historien, der Elias finner en svær ulke ute på en holme og i sinnet sparket den til havs:

«Men ikke før var den kommet i sjøen, før den vokste og vokste til en forferdelig stygg kar, som reiste sig ende op og gapte med et ulkegap så stort som en åpen likkiste. Og så brølte han: «Nå kan du spytte mig i kjeften en gang til om du lyster, Elias! Men det sier jeg dig…»

Andre bilder fra «Troldskab» fremstiller skikkelser fra norsk folketro.

Året 1889 kom til å bli et vendepunkt i Kittelsens liv. Da møtte han ei jente som het Inga Christine Dal. Hun kom fra Drøbak og var ti år yngre enn Theodor — med det kunne ikke hindre dem å elske hverandre og gifte seg bare et par måneder etter. Deres ekteskap var lykkelig, og de fikk ni barn. Det var vanskelig for kunstneren å forsørge en så stor familie. Men til tross for stadige økonomiske problemer, støttet Inga mannen sin helt til slutt, hjalp ham både med husholdning og i kunstnerisk virksomhet.

Kittelsen-familie flyttet noen ganger, og bodde i forskjellige deler av Norge. Den det lengste og lykkeligste for dem var oppholdet på Lauvlia i Sigdal. Her bygget de sitt hjem, og laget og dekorerte alt slik at alle var klar over at det var kunstnerhjem. Det viste seg at Kittelsen også var flink i tredreiing — det kan vi godt dømme hvis vi bare ser på skap og stoler, dekorert med underlige bilder av troll og gamle konger.

På 1890-årene laget Kittelsen noen nye bøker, og kanskje den mest betydningsfulle av dem var «Svartedauen» (1900). Den er viet til den mest dramatiske periode i Norgeshistorie da to tredjedeler av Norges befolkning døde av pesten.

Bildet av hovedskikkelsen — pesten, med en sopelime og en rake, som ødelegger byer og landsbyer — har blitt inspirert ikke bare av folketro, men også av virkeligheten. Noen første måneder etter bryllupet bodde Kittelsen med Inga på Skatøy, ikke langt fra stedet der kunstneren ble født. Der møtte de en gammel kvinne, som både så stygg ut og var like så stygg som menneske. I sitt distrikt kalte man henne for «Pesta». I «Glemmebogen» skriver Kittelsen:

«Hun var liden, mager og kroget, ansigtet gulgrønt med sorte prikker. �?inene skjeled, var mørke og urolige og lå dybt i skallen; ret som det var, kom der et uhyggeligt, ondskabsfuldt blink i dem, og saa virred de om til alle kanter, saa det var umuligt at faa tag i dem. Hovedet rokked op og ned. Munden løb rapt, — skarp og bitter. Hver dag kom hun forbi med blikspandet og stokken. Jeg merket hun hadde en inderlig lyst til at kjevle, og stadig blev hun verre (…) Hun er verre enn selve pesta, tænkte jeg, og så fik hun navnet.»

Det tok lang tid før ideen ble realisert. I et brev fra Hvitsten, der kunstneren bodde en tid, skrev han:

«Mellem oss sagt Du, — saa plager “Svartedauden” mig fælt. Gud bevare mig hvad det er for et Emne for Illustration!»

«Svartedauden» består av femten dikt med illustrasjoner, både store og små. De mest gripende av dem er «Pesta kommer» og «Høstkveld», der Kittelsen gjorde fantastisk effekt med å bruke ganske enkle virkemidler. «Pesta på trappen» er kulminasjonen i «Svartedauen», der det underlige og svimlende perspektivet forsterker følelsen av redsel. Både tematisk og i selve gjennomføringen tar dette bildet en spesiell plass i hele Kittelsens bildeproduksjon.

Av de andre bøkene hans må vi nevne bildeserien «Har Dyrene Sjæl?» (1893-94), som fortsetter den satiriske linjen i Kittelsens forfatterskap. Padder, frosker, småfugler, insekter er avbildet her i de situasjonene som er ganske typiske for menneskelivet: helligdager, fester, frierier, barneleker — og kan oppfattes som groteske illustrasjoner av ulike sider og typer av menneskenaturen.

Bildeserien «Tiriril Tove» bringer oss inn i en verden av naturmysterier. Kittelsens skarpe øye ser både skremmende og fascinerende skikkelser av skogs- og fjellvetter bak det vanlige landskapet, trær og røtter. Skillet mellom det daglige og det fantastiske er nesten usynlig.

I boken « Folk og Trold, minder og drømme. Selvbiografi» (1911) forteller Kittelsen om sitt eget liv. I tillegg til mange livlige og spennende historier, inneholder boken en rekke tegninger, også fra barndoms- og ungdomsårene.

I 1908 ble i 1908 utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden. Til tross for suksess og anerkjennelse hadde Kittelsen fortsatt økonomiske problemer, og de siste årene av livet er kald. I 1910 nektet den lokale banken å støtte Kittelsen-familien, og så måtte de selge sin bolig i Lauvlia. I de senere år bodde kunstneren og hans familie først i en forstad i Kristiania, og deretter på Jeløya utenfor Moss. Mot slutten av livet var Kittelsen nedbrutt av sykdom, motgang og bevisstheten om at han ikke orket forsørge familien sin. Han arbeidet likevel helt til det siste.